Det føles som vi har vært i krigen sier Julia til meg når hun kom i mål. Jeg har nesten ikke ord etter gårsdagens løp, men jeg skal prøve så godt jeg kan å beskrive dagen for dere. Film har vi også tatt så den kommer til uken! VM Canada er gjennomført og jeg er så ufattelig stolt av oss alle sammen!
Foto: @vestbyfoto.no/Tor Erik Sagvolden
Det har vært gledestårer, frustrerte tårer, store smil og en mestringsfølelse uten like. Jeg har sett sider av meg selv jeg ikke visste fantes, og fy faen så stolt jeg er av oss alle. VM i Canada er gjennomført, og vi kommer hjem med hver vår medalje. Du kan tro den skal opp på veggen hjemme for å si det sånn! Fineste medaljen jeg noensinne har fått!
På morgenen
Jørgen var først i ilden, og han skulle løpe i aldersgruppen 35-39 klokken 9.30. Vi plasserte oss ved startstreken og så han løpe avgårde med over 300 i sin aldersgruppe. Et utrolig stolt øyeblikk. Av og til lurer jeg på hva han er laget av, for han ser ut til å klare alle utfordringer han møter. Sterk som et uvær og med en psyke som er helt vanvittig sterk – min største motivasjon!
Da var det min tur
Etter å ha trippet rundt i startområdet var det endelig min tur. Nå ville jeg bare komme i gang, gjennomføre og bli ferdig. Jeg har brukt de siste to dagene på å psyke meg opp til å løpe alene, uten Julia. Det har vært skikkelig tøft, men jeg har jobbet utrolig mye med hodet for å gjøre meg klar til denne dagen. Og bare det er en seier i seg selv!
Jeg startet å løpe 12.35 med over 120 jenter i aldersgruppen 35-39. Var så heldig å ha Benedicte fra Team Treningsfrue i samme pulje, og det var godt å ha noen kjente i gruppen. Løpet startet med masse bakker, og her snakker vi slalåmbakker som vi har hjemme i Norge. Tough Viking Tryvann ble bare småtteri sammenliknet med disse stigningene og det sier jo sitt. Men jeg fant en «pace» som jeg var komfortabel med og kjørte på. Kjente at formen var sykt bra, jeg var lett i kroppen og jeg holdt en jevn og god fart hele veien. Passerte mange jenter, ga noen high fives og fikk energi av å heie andre frem. Jenter som heier på jenter sier jeg bare!
Jørgen satt nesten maten i halsen når han så jeg kom løpende 20-30 minutter før han trodde han skulle begynne å se etter meg. Hvor fett er ikke det? Kroppen var sykt lett, all løpingen de siste månedene har gitt resultater, og jeg hadde rett og slett en god dag. Brukte ca 1.30 frem til de første 7 km, og jeg følte meg fin.
«Camilla, jeg er så sykt stolt av deg» roper Jørgen i det jeg begynner å bære sandsekken oppover bakene. Han så jeg hadde en god dag, og mente dette kunne bli skikkelig bra. Det er de ordene jeg husker best gjennom hele racet, for når han sier det betyr det så himla mye!
Etter sandsekkene og et par hinder nede ved stadion var det siste runde med bakkehelvete og nye hindre. Nå hadde jeg igjen 7-8 km og var halvveis. Begynte virkelig å kjenne det godt på kroppen, men holdt en god fart hele veien. Jeg stoppet nesten aldri, og løp der jeg vanligvis ville gått. Det var små seire underveis hele tiden.
Det vanskeligste hinderet kom i midten av denne bakken, stairway to heaven heter det. Fattet ikke hvordan jeg skulle ta fatt på det hinderet, men jeg satt i gang. Kom meg over tre ganger men falt rett i høyet hver gang. Tror jeg lå der i 30 minutter før jeg mannet meg opp til å gjøre et 4 forsøk. Folk falt som fluer, og her røk det mange armbånd. De klipper av armbåndet ditt om det er et hinder du ikke klarer, men du fortsetter selvsagt å løpe videre for å komme i mål. Med eller uten armbånd. Benedicte og jeg klarte hinderet, og jeg kjente at tårene presset på. En mestringsfølelse som faktisk ikke kan beskrives.
Stairway to heaven
Jeg kom meg rundt til tauet, og da var det igjen ca 1,5 km av 15 totalt. Trodde det skulle gå som en lek, men fikk meg en på trynet da jeg falt ned 3 ganger på rad. Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg klarte ikke å få festet på beina slik jeg pleier for jeg sklei bare nedover. Etter 4 forsøk ga jeg meg og innså at båndet røk. Faen. Jeg gikk i kjeller´n. Rundt svingen stod Jørgen og Tor Erik, og jeg ville så gjerne vise de at jeg fortsatt hadde båndet. Men 100 m før jeg kom rundt den svingen røk det altså. Jeg mista hodet litt, men skulle fullføre.
Det kom 3 platinum rigger etter hverandre, og dette er vanligvis hindre jeg synes er gøy når jeg løper Toughest hjemme i Norge og i Gøteborg. Men jeg hade ikke sjans. Hodet var ikke på plass og jeg var sliten. Her kom tårene og alle følelsene. Jeg har kjent på mye følelser gjennom dette løpet, mange bra og noen mer utfordrende, men til syvende og sist er det jo dette man blir sterkere av.
Rampa ved målområdet fløy både Benedicte og jeg opp, og endelig var vi ferdige!!! For en følelse, og for en seier!! Jeg ventet på Julia i målområdet, og jeg visste at hun hadde hatt det tøft. Med vrikket ankel kom hun løpende i mål rett i armene mine. WE DIT IT!!!
Julia – var rå i går!!!
Camilla♥
