Dagen før løpet var vi en kjapp tur innom løypa for å se på de mest tekniske hinderne slik at vi fikk litt bevegelse og teknikk inn i kroppen. Det var smart, for flying monkeys var det greit å øve på et par ganger før den satt sånn skikkelig. Har jo tross alt bare gjort den to ganger før, og dette er et av de hinderne jeg føler størst mestring på da det er fryktelig mange som ikke klarer eller tørr å ta den. Så litt ekstra stas er det jo.
Etter en liten rundtur med testing av de ulike hinderne var det tilslutt rampa som stod og lyste mot meg. Jeg kjente det knøt seg godt i magen, og min største frykt var å misse den og gå skikkelig på snørra. For du skal jo tross alt opp å “fly” noen meter før du klarer å ta tak i stanga helt på toppen. Men jeg endte med å droppe å teste denne siden den allerede var blitt glatt og fuktig. En avgjørelse jeg egentlig ikke likte da jeg er en person som liker å ha kontroll. Haha, så i mitt hodet så jeg absolutt ikke for meg at jeg kom til å klare denne.
Konkurransedagen var her. Etter utallige toalettbesøk var jo kroppen akkurat slik den skulle være. Spent, gira, skjerpa og klar for masse moro. For til syvende og sist er det jo akkurat det dette dreier seg om. Lagånd, spenning, utfordring, løpeglede, treningsglede og mestring. Jeg tror jeg “vokser” litt for hver gang under disse løpene, for du utfordrer deg selv på så mange ulike plan. Man tar sjanser, feiler, mestrer og overvinner noen små følelser preget av frykt underveis, og det er deilig å kjenne at man lever.
Frykten min denne gangen var å ikke klare rampa. Den ser skikkelig skummel ut, og jeg kan ikke helt fatte hvordan jeg skal klare å fly opp den veggen uten et tau å ta tak i. Det siste jeg husker før jeg startet å løpe mot rampa var Roger som stod på toppen og viste hvordan jeg skulle skyte brystet frem og se oppover. Det var alt jeg trengte. Kjente at jeg skjerpet meg, fant konsentrasjonen og inni mitt hodet så jeg for meg hvordan jeg kom meg opp. Jeg fløy. Følelsen av å gripe tak i stanga kan ikke beskrives, og det å kjenne at man letter fra bakken var en spesiell følelse. Dette var så stort for meg at jeg kjente tårene presse på. En god klem fra Christel på toppen som forøvrig kastet meg over stanga for å forsikre seg om at jeg faktisk ikke falt ned igjen. Haha, gledestårer og mestring fra en annen verden. Det er dette som er gøy!!
My man
Jeg er så stolt av oss alle sammen. Det å ha med barna sine gjorde helgen ekstra spesiell, og det er ingenting som får mer fart på beina enn når gutta roper “heia mamma” på sidelinjen sammen med verdens beste mann. Jørgen har som dere kanskje har sett løpt mye dette året, knust mange rekorder og virkelig funnet gleden i dette med hinderløp. Jeg er så stolt av han, og selv om det til tider kan bli litt småkjefting fordi han reiser mye i perioder er det godt å se at han har funnet noe han brenner for. Og det er jo til syvende og sist en sunn og allsidig sport. Vi er så takknemlige for å ha blitt kjent med så mange fantastiske mennesker som vi har blitt utrolige glade i. Roger og Julia har blitt noen av våre beste venner og vi er så takknemlige for å ha de i livene våre.
Ellers må jeg skryte av både Julia og Christel som jeg løp sammen med i helgen. For et fantastisk team, og det var motivasjon og klemmer fra start til mål. Akkurat slik det skal være. For det skal være gøy. Vi heiet hverandre frem, fikk eller ga en klem når man trengte det eller rett og slett en klapp på skuldra under de tyngste bakkene. Med litt teamwork og god lagånd kommer du så utrolig langt! Takk for meg Toughest Gøteborg – nå er det bare å skjerpe løpeformen slik at 2017 blir nok et bra år med mye gøy. For trening og sport skal jo være akkurat det, GØY.
Team Girlpower altså! (Christel og Julia – for noen jenter!)
BILDEDRYSS fra løpet:
Tørre og fine før start♥
Vannstopp, en god klem og et bilde – så er vi igang igjen♥
For en gjeng altså!
Jeg hadde selvsagt tid til et kyss og en klem♥
Spinning wheels – jeg kom meg over denne gangen også!
Vet ikke hva jeg fikk i stilkarakter her, men hoppet gjorde vi! Og kaldt som fy!!!
Teamwork ass!
Her ble jeg kastet overbord av Christel – haha!!!! Snakk om hjelpende hånd og ikke minst pur glede♥
Ansiktet sier mer enn 1000 ord, og jeg tror dere ser både lettelsen og tårene i bildet. Takk for blinkskuddet Roger!
Jeg er så stolt av disse jentene! Julia som fikk brudd i armen dagen før Toughest Oslo, 4 uker siden løp sammen med oss. Råskinn og en utrolig stå-på-vilje uten like! Så glad i den jenta der! Christel, crossfitjente med tre løpeøkter hittil i år. Råtass hun også, og utrolig flink til å motivere under løpet! We rock!
Letta, glad, kald og utrolig happy rett og slett♥
Camilla♥